Ser på kalenderen at det har gått drøye to måneder siden forrige innlegg. Dette skyldes definitivt ikke at jeg har ligget på latsiden, men tiden flyr når man har det gøy…
Startskuddet for sesongen gikk i år som tidligere år på Beitostølen. Resultatmessig var det en forholdsvis lunken åpning på sesongen. Erfaringsmessig har jeg hatt noen utfordringer med å få fart på kropp og ski tidlig på sesongen. Årets sesong ga det samme inntrykket, men med tanke på gjennomført trening i sommer og høst visste jeg at jeg kunne bedre.
Da det allerede den påfølgende helgen var nye konkurranser på Gålå dro vi direkte dit fra Beitostølen. Det var bedre skiføre i Trøndelag på daværende tidspunkt, men med en runde på snaue to kilometer fikk vi likevel gjort den treningen vi ønsket. På konkurransene var det, sammenlignet med Beitostølen, en opptur resultatmessig på begge distansene.
Med en positiv opplevelse i bagasjen fra oppholdet på Gålå dro vi tilbake til Trondheim og Trøndelag. Helga etter var det ingen aktuelle renn i nærområdet så turen gikk over grensen til Östersund for å gå 15km skøyting. Følelsesmessig var løpet et mareritt, men farten i sporet var tydeligvis bedre enn følelsen.
Fra et svensk cuprenn i Östersund gikk turen videre til åpningen av Skandinavisk cup i Vuokatti, Finland. På programmet var sprint klassisk, 15km klassisk og 15km skøyting. I likhet med de foregående rennene var ikke følelsen nevneverdig positiv. Likevel var jeg heldig med startnummeret og fikk etter hvert heng på andre løpere som hjalp meg opp og frem i løypa. Dette førte til at jeg klarte å kapre noen poeng på begge distanserennene.
Det neste store etter Finland var nye konkurranser i Skandinavisk cup – denne gang i Skellefteå/Piteå, Sverige. Også der var det en sprint og to distanseløp. Skal man kjempe mot toppsjiktet må man være med når startskuddet går. På distanserennene var troen på gode løp tilstede, men åpningsfarten var langt fra god nok og jeg ble liggende bakpå. På klassisken fikk jeg en boost på den siste runden, men når farten er god nok i bare fem av femten kilometer blir det knapt. Dette til tross fikk jeg rasket med meg noen poeng. Savner fortsatt den råe følelsen hvor jeg angriper bakkene fremfor å kjøre cruisecontrol…
Den samme følelsen har jeg hatt frem til dags dato. Norgesmesterskapet på Lillehammer føyet seg dessverre inn i rekken. Åpningsdistansen 15km klassisk er på papiret en av mine bedre distanser, men jeg var aldri med på farten og var godt utenfor poengplass. Det neste var 30km duathlon – målet var å være offensiv fra start og finne en god åpningsfart. Offensiv var jeg, men det var lite som stemte og jeg falt raskt gjennom feltet allerede etter en av seks runder. Hadde mest lyst til å avslutte, men ruslet gjennom for «treningens del». Den eneste gleden for min egen del iløpet av NM´et må være resultatet på stafetten. Herrelaget bestående av Eirik Lorentsen, undertegnede og Morten Eilifsen stod for en aldri så liten overraskelse med å ta 6. plassen. Eirik åpnet forrykende og vekslet ti sekunder bak ledende Niklas Dyrhaug. Undertegnede fulgte nesten opp, men tapte noen sekunder de siste kilometerene. Jeg sendte ankermann Morten ut like bak teten. Takket være det at vår tidligere lagkamerat Petter jr var i tetfeltet ville ingen ta føring slik at Morten kom i kapp uten å bruke nevneverdig med krefter. I mål var Morten kun en skisko bak elitegruppen til Leksvik IL, og bare 40 sekunder bak vinnerlaget fra Strindheim IL.
Jeg gleder meg til hvert renn selv om de gode og ønskede resultatene så langt har uteblitt. Tro kan flytte fjell, og jeg har troen på at jeg iløpet av sesongen vil ta nye steg i ukjent terreng.
Takk til alle i Henning Skilag for god oppfølging så langt denne sesongen. Vi gleder oss til fortsettelsen!
En blid gjeng etter endt NM del 1 på Lillehammer 2014.
